Mening, aksept, livsmot og autentisitet… dette er svært abstrakte begrep/fenomener. Henger de sammen? Hvordan påvirker de eventuelt hverandre? Finnes det noen objektiv mening i tilværelsen? Eller kanskje flere? Eller må jeg finne min egen mening? Eller skape den? Kan aksept noen ganger egentlig være manglende livsmot eller resignasjon -forkledd som aksept?

Hva betyr det egentlig å være eller bli mer autentisk? Og er økt autentisitet et fornuftig mål, uavhengig av kostnadene?

Til slutt: Har det virkelig noe for seg å utforske slike spørsmål sammen med en samtaleterapeut? Må man være i en dyp livskrise for at det skal være noen vits å dykke inn i slik materie? Min oppgave er ikke prøve å gi eller foreslå svar på noen av disse spørsmålene.

Min oppgave er å stille dem.